Fedrene var «møkk lei» av at sønnene satt inne og spilte. Slik begynte eventyret som ble en fartsfylt livsstil for nabolaget.
En vårdag for fire år siden ante guttene på Hjelteryggen i Bergen fred og ingen fare. For mye fred – og for lite fare, mente åpenbart fedrene Kjell-Jarle Angeltveit og Jon Arne Hammersmark.
Sønnene Lars (18) og Eirik Angeltveit (12) og Marius Hammersmark (16) var ikke vonde og be. De ble dratt med ut på go-cart-banen. Siden har ingen i kvintetten sett tilbake på sofalivet.
Enorme investeringer
– Ja, altså: Ungdommen må jo gjøre noe, braser Jon Arne ut med stort engasjement.
– Jeg var så møkk lei av at ungene satt inne. Jeg visste det var en bane på Eikås, og vi dro ut en tur. Og vet du hva? Smilene gikk helt rundt på dem, gliser pappa Hammersmark omtrent like hardt om deres første møte med motorsporten go-cart.
Så var naboene bitt av basillen. Fire år senere svis det bort hundretusener av kroner på sporten. Det begynte med en enkel go-cart til noen tusen kroner. Nå er det en haug av dem. I tillegg har duoen kjøpt inn en diger henger, en lastebil og en bobil. Slik turnerer de landet rundt på norgescuper.
– Det har blitt kjekk, sunn ungdom av disse guttene òg.
– Og her var det en gang en pen plen og en trampoline, forteller Kjell Jarle.
Vi står på en stor grusplass bak huset til familien hans. Der står det et skur med go-carter og en garasje (!) til utstyr, sammen med lastebilen og hengeren.
– Fotballen er verre
Guttene bruker all tid de kan på å bli bedre i en sport som ofte er startgropen for førere som ender opp i større kjøretøy.
– Go-cart er intenst. Og det er virkelig gøy når man skjønner at man virkelig har truffet bra i en sving eller kommet seg forbi noen, forteller Marius.
– Og det går jo fort. Det er selvfølgelig kult, smiler Lars – det virkelig store talentet.
18-åringen har vunnet Vestlandsmesterskapet, tok sølv sammenlagt i norgescupen i fjor og har vunnet omtrent en fjerdedel av de omkring 80 løpene han har deltatt på.
– Jeg vil bare vinne så mye som mulig, jeg, melder den tidligere fotballspilleren på Sotra.
Alle tre har hatt skader. Og nei, det er ikke som du tror: Go-carten har behandlet dem fint. For Lars og Marius har begge gitt opp fotballen på grunn av slitasjeskader, mens Eirik knakk armen da han spilte.
Da måtte han gå med gips i seks uker, mente legen. Den gikk av etter tre: Eirik var lei.
– Det var bare litt vondt i starten, forteller 12-åringen.
– Den armen leget seg av ren vilje. Gipsen røk fort av, humrer pappa Kjell-Jarle.
Ville hastigheter
Sammen reiser de rundt land og strand. Det blir mange døgn i trange kår i bobilen. Tiden fordrives med kjøring, mekking og sjakk.
– Det er utrolig kjekt, dette. Jeg setter veldig pris på tiden vi får sammen. Vi får masse tid med ungdommene våre. Det er veldig verdifullt, påpeker Jon Arne, uten protester fra de tre guttene BA møter.
Alle fem fikk en bratt læringskurve i starten. Ingen kunne noe som helst om sporten eller om å skru. Nå kommer det seg.
– Jeg hadde aldri hatt olje på fingrene før, ler Kjell Jarle.
– Og jeg kunne ikke skru en skrue, stemmer Jon Arne i. Nå er de mekanikerne i teamet.
– De første par årene er man avhengig av hjelp, men det får man. Alle er opptatt av at alle skal trives. Det er et hjelpsomt miljø som møter deg, roser Jon Arne go-cart-miljøet i Norge.
Så nå farer de rundt i vill fart. Tolvåringen Eirik har en maksfart på 100 km/t. De to eldste kan komme opp i 120.
– Vi kan bli nervøse, men det er veldig få skader i denne sporten. Fotball er farligere, selv om det høres idiotisk ut med tanke på farten, humrer Jon Arne.
– Mamma var nok verst i starten, melder Eirik.
Må holde på «lappen»
Behovet for fart og adrenalin for guttene, holder seg til banen. Det er viktig: Man trenger ikke førerkort for å delta, men når man først har tatt det, kan man ikke miste det. For dersom man blir fratatt et førerkort, mister man også muligheten til å delta i go-cart-sirkuset.
Guttene må også trene ved siden av. Go-cart er en krevende sport, der man må være i god form for å «holde ut».
– Det varierer en del, men et typisk løp varer i 10–15 minutter. Man er rimelig svett etter det, forteller Marius, før pappa Jon Arne slår fast:
